Finn Skårderud skriver i boka “Uro” om det grenseløse mennesket, og hvordan noen på søken etter grenser går til ekstreme tiltak: “De trekker seg tilbake, lukker seg til, forminsker seg, beruser seg eller søker glemselen. Symptomene er i seg selv avgrensende- i forhold til de andre, til morgendagen, til kravene og forventningene. I møtet med den anorektiske som blir mindre og mindre, tenker jeg at hun eller han strever etter å finne det minimale selvet som er lite og oversiktlig nok til å ha kontroll over. Det er eksistensiell slanking.”

I denne forestillingen møter vi en jente som ser seg selv som offer for ytre omstendigheter. Hun søker stadig bekreftelse fra de rundt seg, og kritiserer seg selv for alt som skiller henne fra “de andre”. Hun tenker at hun ikke har blitt den hun burde være. Jenta representerer “De er grenseløse”. De klarer ikke å skjerme seg mot inntrykk og påvirkning utenfra. Istedet gir de uttrykk for sin sorg og frustrasjon ved å påføre seg selv fysisk smerte, og på andre måter systematisk drive rovdrift på sin egen kropp, slik som ekstrem slanking.

I denne danseforestillingen gis jenta som sliter med å etablere en stabil identitet et metaforisk form. Samtidig har forestillingen et poetisk uttrykk gjennom figurteater, film, musikk og sang. Musikk, lyd, bevegelse og bilde danner sammen en fortelling som rommer sterke stemninger åpen for fortolkning.

Medvirkende
Koreografi: Hege Haagenrud.
Danser: Kari Skotnes Vikjord
Dramaturg: Mads Sjøgård Pettersen.
Komponist: Rebekka Karijord.
Lydbilde: Erik Hedin.
Sang: Amalie Karijord Stokke.
Video: Vibeke Heide.
Scenografi: Signe Becker.